Berlin ohne Zigeuner
«Berlin uten sigøynere»

Zigeuner – eine Rassische Gefahr!
«Sigøynere – en rasetrussel!»

«Sigøynere, dunkle personer, kramkarer, osv. + utrivelige utlendinger»

Overskrift på en mappe hos den finske statspolisen 1919–1948; Finlands riksarkiv

 

VANDRERENS VEI

 

Ikke vet jeg hvor veien leder,
men et menneske savner jeg,
fra deg drar jeg til sorgens land,
alle kjære blir igjen her.
Vandrerens vei er ujevn,
veien er smal
og lang.

Jeg ser på deg med grådige øyne,
derfor lar du meg ikke dra,
men om du drar,
ikke sørg,
dra den som drar
og bli den som blir.
Fra deg drar jeg til sorgens land,
alle kjære blir igjen her.

Så ikke nekt,
la den reisende hvile,
så ikke narr,
ta vare på den sultne!
Vandrerens vei er ujevn,
veien er smal
og lang.

 

MIRANDA vokste opp i en god familie. Hun hadde voksne folk blant seg, og fikk selv lov til å være et barn så lenge hun ville. Hun fikk leve sine uskyldige pikedager sammen med sigøynerforeldrene sine, i kjærlighet og velstand. I oppveksten ble Miranda veiledet av romsamholdets regler, i tillegg til den unge jentas egne drømmer og visjoner. Dansen var noe enhver jente behersket, men de færreste klarte å tolke de brennende følelsene, livsgleden og selve sigøynersjelen i dansen, på samme måte som Miranda.

Hun svingte skjørtet på svabergene, i skogen og rundt leirbålet. Hun danset både på gaten og på feststemt danseteater foran store herrer i Praha. Hun følte at hun var på vei til en fjern, men kjær drøm. Det at Miranda fikk uttrykke seg med dansen betydde alt for henne. For henne handlet det om å finne seg selv, og om det å bli en kvinne.

 

«I tillegg til jødene er det generelt bare sigøynerne som hører til de fremmede raser i Europa.»

Utdrag fra et dokument ved Tysklands innenriksdepartement, januar 1936

«Polen er undermenneskenes land. Polakker, jøder og sigøynere bør nevnes i samme åndedrag.»

Minister for opplysning og propaganda Joseph Goebbels i en pressekonferanse, 24.10.1939

 

SIGØYNERNE har alltid hatt et hjemland, men aldri et lovet land. Som et reisende folk har de alltid bevegd seg over andre menneskers land, og fra vognene sine har de opplevd verdens hjerteslag. En gruppe som forlot de andre sigøynerne begynte etterhvert å kalle seg selv for romer. Romene prøvde å leve såkalte normale liv; å bo på et fast sted, og å arbeide slik som alle andre. På denne måten fikk de aksept for sigøynerkulturen sin hos majoritetsbefolkningen, med en ny romkultur som egentlig var ganske annerledes enn det den hadde vært.

Familien til Miranda bodde i et lite murhus. Det var alltid arbeid som måtte gjøres. Vennene deres besto hovedsakelig av folk fra majoritetsbefolkningen, for det meste hardtarbeidende mennesker i arbeiderklassen. Faren til Miranda var smed, og i smia lagde han ploger og ljåer til bøndene. Som overhodet i en sigøynerfamilie var han både smed og veterinær samtidig. Han filte dyrenes tenner, tok seg av og behandlet både kolikk, tarmslyng, hovskader og spatt. Han både skodde hestene og kastrerte hingster. Han var også en dyktig metallarbeider, og lagde panner, korger og kaffekverner. I tillegg reparerte han paraplyer, slipte kniver og sakser, og utformet smykker. Kundene hans var for det meste jøder.

 

«Ikke en eneste lærer eller skoleplass kan anvendes til dette avskummet.»

Brev fra myndighetene til guvernøren i Reichsgau-Wien-distriktet, 13.11.1939

«Få sigøynerne i ghettoene!»

«Reichsführer-SS beordrer registrering av alle personer i riket som klassifiseres som Sigøynere […] deretter kan videre handlinger utføres.»

Instruksjon fra det statlige kriminalpolitiet, 1.3.1939

SIGØYNERNE har alltid bygd sin egen framtid ved hjelp av fantasi og visjoner. Om kveldene stekte kvinnene kjøtt på leirbålet, mens mennene delte fortellinger og skrytehistorier om både hester og damer. Jentene pyntet seg og gjorde seg fine for guttene. Ved å leve slik de gjorde, fritt og uavhengig fra land, stat og resten av samfunnet, hadde sigøynerne fått det de ønsket seg: en rik fellesskapskultur, med enkeltmennesket i sentrum.

Familien til Miranda besto av foreldrene og tolv barn. Moren hennes drev med håndarbeid, og solgte ryer, putevar og blonder. Varene hennes var etterspurt på markedene i byene og bygdene. Etter andre verdenskrig brøt ut, jobbet Miranda hos familien til en velstående jødisk kjøpmann. Hun hadde jobbet seg oppover fra hushjelp til kontorassistent, og videre til ekspeditrise. På denne tiden ble butikkfunksjonærene behandlet som kjøpmannens egen familie. Miranda var på det tidspunktet 12–13 år gammel. Romjentene var ydmyke, og gjorde det tyskerne ba dem om.

 

«Alle sigøynere og halv-sigøynere i området må beordres til å bli værende på sitt eget eller nåværende bosted inntil videre.»

Brev fra det statlige kriminalpolitiet til ordføreren i Herford, 19.10.1939 

«På samme måte som en ikke kan forvente at en tysker skal arbeide sammen med en jøde, kan det heller ikke kreves at han skal dele arbeidsplass med en sigøyner.» 

Uttalelse fra det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, Hamburg, 12.8.1939

 

OFFISIELT var det ikke noe som hadde skjedd. Da de reisende sigøynerne sporløst forsvant, ble det de fastboende romenes tur til å bli forfulgt. Når man ikke lenger hørte bjeffingen fra schæferhunder, visste man at sigøynerne hadde forsvunnet fra gatebildet som dugg for solen.

Rom-patriarker fra andre landsbyer besøkte romene i sine små murhus, og rådet kvinnene til å bruke sjal over hodet, slik at myndighetene skulle tro at de var muslimer. Ordrene ble møtt med skepsis, men man protesterte ikke mot patriarkene. Disse eldste la vekt på at dersom politifolk eller embedsmenn banket på døren, ville det være best om mannen i huset sendte den tildekkede kvinnen – gjerne slik at bare øynene hennes var synlige – ut for å bortvise dem. 

En gjeng nazister dukket plutselig opp utenfor et av disse murhusene, og stormet inn. Det var huset til Mirandas familie. De ble dratt ut av sitt eget hjem, og inn i en svart bil som ventet i bakgården. Derfra bar det rett til slakterhuset. Sjefen på klesfabrikken tok kontakt med politiet, og sa at han trengte familien i live – de var gode arbeidsfolk. Neste dag fikk politimennene en ny ordre: Send smeden og familien hans hjem. De var heldige denne gangen.

 
 

«Mine beste venner vendte meg ryggen da jeg fortalte dem at jeg er sigøyner. Jeg heter Alina. Jeg er rumensk og jeg er en sigøynerkvinne.»

Alina, sosiolog, menneskerettighetsaktivist.

I juni arresterte myndighetene 600 romer og plasserte dem i den nye såkalte sigøynerleiren i Marzahn ved Berlin. Romene var ønsket fjernet fra gatebildet på grunn av de olympiske leker. Leiren var bevoktet av politi med hunder. I løpet av 1943 ble nesten alle innsatte sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau på ordre fra Himmler.

«Sigøynerspørsmålet er i dag for oss et rasespørsmål, som bør få en endelig løsning slik som jødespørsmålet nå har fått. Biologisk raseforskning på sigøynere er en ubestridelig forutsetning for å komme fram til denne endelige løsningen.»

Doktor Adolf Würth i en forelesning ved Det tyske selskap for rasehygiene, september 1937

 

DET VAR TIDLIG MORGEN i det lille murhuset. Faren til Miranda var i smia, mens moren og de eldre søsknene hadde kommet seg av gårde til fabrikken. Miranda og Amanda var alene hjemme da de hørte banking på døra. Jentene ble redde. På andre siden av døren sto det politimenn i uniform sammen med en sivilkledd embedsmann. Miranda dro med seg søsteren som hadde gjemt seg under senga, og tvang henne til å hoppe ut av vinduet og ut i bakgården. Jentene løp bort til en høystakk bak murhuset, gjemte seg i høyet, og sovnet.

 

Det var den tyske familien i nabohuset som hadde anmeldt dem. Jentene ble dratt ut av høyet, og tatt med til politistasjonen. Forkomne og nesten bevisstløse av utmattelse og frykt, lå Miranda og Amanda henslengt i det dystre venterommet fra daggry til utpå ettermiddagen. Den lange pinefulle ventetiden var ikke tilfeldig. Sulten, tørsten, stillstanden og vaktens uttrykksløse ansikt hadde en lammende effekt på jentenes sinn og kropp. Mareritt og angst gled ut av drømmenes verden og ble til levende bilder foran øynene deres.

Miranda og Amanda endte igjen opp på slakterhuset, og måtte enda en gang sitte der og vente på å bli transportert til dødsleirene. Jentene lette etter sine egne blant de andre fangene, men fant ingen slektninger, og heller ingen kjente fjes. Det ga jentene et glimt av håp.

 

«Etter ordre fra regjeringen Oberwald den 7.11.1941, nektes sigøynere å bruke offentlig transport.»

Dokument skrevet av Doktor Hinterlechner

«I begynnelsen av inneværende år autoriserte regjeringen Centralen för omvårdnad om den evakuerade befolkningen, til å prøve ut organiseringen av en arbeidsleir for sigøynere blant den evakuerte befolkningen i Karelen, og til å betale kostnadene med penger øremerket de evakuerte.» 

Finlands politimagasin, Nr. 22, 1943

«Arbeidsleiren for sigøynere i Lappajärvi»

«Om dere tyskere ikke ønsker å grave det nordiske blods grav i Burgenland, kan ikke den sigøynerske trusselen mot det overses.»

Overskrift på tysk pamflett, august 1938

SLAKTERHUSETS last ble pakket inn i kassebiler og kjørt til et samlingspunkt i byen Olomouc. En lang rekke godsvogner var satt opp for romenes skyld, og alle ble raskt fylt opp. Sigøynere fra alle verdenshjørner ble bragt til den samme jernbanestasjonen, hvor de deretter måtte vente på å bli transportert videre. Transporten pågikk kontinuerlig, men stasjonen var likevel fylt til trengsel av mennesker. Sigøynerfamiliene ble plassert i vognene etter alfabetisk rekkefølge, og Miranda og Amanda skulle dermed ha vært med den første turen.

Men søstrene ble stående på lasterampen mens de holdt fast i hverandre.

– Dette ønsket, det gikk likevel endelig i oppfyllelse der på plattformen. Vår kjære onkel, mors bror, tok oss vekk fra stasjonen og inn i bilen sin. Onkelen fortalte aldri hva han hadde betalt for søstrene, men det må ha vært mye gull. Som ved et mirakel ble søstrene reddet for andre gang.

 

«Transport til konsentrasjonsleir av alle sigøynere fra Mähren (Moravia)»
Brev ved sikkerhetstjenesten i protektoratet Böhmen-Mähren, Brno, 9.2.1943

«Rotter, lopper og parasitter forekommer også naturlig på samme måte som jøder og sigøynere […] Alt liv er en kamp. Derfor må vi gradvis biologisk utrydde disse skadedyrene.» 

Doktor Karl Hannemann i magasinet for Tysklands nasjonalsosialistiske legers forbund, august 1938.

«…Om transporten av sigøynere forsinkes ytterligere, vil man måtte sette opp en leir for dem i Berlin, noe som vil medføre enorme kostnader og vanskeligheter.»

Brev fra Gestapo til SS-Hauptsturmführer Adolf Eichman, 13.10.1939

 

MIRANDA og Amanda ble tatt med hjem. Men huset var tømt for ting. Alt som var mulig å stjele var tatt. Bare veggene sto igjen, og det var heller ingen mennesker å se.

 

Jentenes eldste bror Bukva hadde startet en sigøynerpartisanbevegelse i skogen, sammen med andre unge romer. Omstendighetene tvang dem til å bli eksperter i å gjemme seg og å villede andre. I skjul av nattemørket klarte partisanlederen å få søstrene i trygghet.

Oppe i fjellene hvor sigøynerpartisanene skjulte seg, hadde en kvinne fra Montenegro tatt med seg Miranda og en annen partisankvinne bort til en kilde. De samlet grønne blader og spiste dem. Kvinnen var helbreder. Hun kjente til urtene, og brukte dem til å beskytte partisanene fra sykdommer. Hun hadde vært et bra menneske, erindret Miranda. En av flere dager, altså ganske ofte; mange, mange ganger, hadde Miranda gått sammen med denne kvinnen rundt i bygdene for å be om mat. 

Miranda og Amanda kjempet sammen med mennene for å forsvare sigøynerlivet. – Amanda visste ikke noe om våpen, men partisanbrødrene og -søstrene viste oss hvordan de skulle brukes, og jenta hang med, fortalte Miranda engasjert.

Sigøynernes partisanbevegelse endte på en uventet måte. Det ble satt opp en felle for dem, og det var en av deres egne som hadde forrådt dem. Etter dette var Bukva alltid på vakt, og han fryktet at han kom til å bli tatt til fange. En tidlig morgen kom politimenn og hentet ham. Da Bukva ble med politiet var han kledd i festdrakt og hadde på seg glinsende lakkerte skinnsko. 

Miranda og Amanda så broren sin igjen en gang til, på lasterampen på jernbanestasjonen. Han sto der stolt i sin svarte drakt på den andre siden av rampen, omringet av soldater. Amanda og Miranda sto på den andre siden og ventet nok en gang på å bli transportert videre. Denne gangen måtte de gå ombord, og toget tok dem med til den kroatiske konsentrasjonsleiren Jasenovac.

Bare noen uker senere sendte tyskerne søstrene nok en gang tilbake til hjembygda. Og de visste hvorfor. Amanda og Miranda hadde fått i oppgave å få sigøynere og romer til å jobbe i våpenfabrikkene. Amanda og Miranda ba dem i stedet om å holde seg unna, og sendte folket sitt i helt andre retninger enn det tredje riket hadde bedt dem om. 

 

«Sigøynere og halv-sigøynere tas ut av aktiv militærtjeneste.»

Avisoverskrift, Berlin, 21.2.1941

«Overnevnte person ble sendt til konsentrasjonsleiren i Auschwitz den 27.7.1943 med kollektiv fangetransport.»

Sakspapir hos kriminalpolitiet i Duisburg for personen Christine Lehmann, født den 18.12.1920 i Duisburg.

 

I JULI 1941 dukket det opp flere patruljer i Mirandas hjembygd. Kilometerlange rekker med tomme godsvogner hadde ankommet jernbanestasjonen. Det var tegn på at en ny massetransport ville bli satt i gang. Det som var av håp om bedre tider forsvant brutalt. Til slutt ble nesten hver eneste innbygger valgt ut for å sendes til konsentrasjonsleiren Hodonín. Bygda ble tømt for alle som representerte feil rase, alle forrædere og deres beskyttere. Miranda og Amanda ble hentet i sin farmors hus klokken tre på natta. Men i motsetning til tidligere ble de ikke plassert i en svart bil denne gangen. De måtte marsjere til jernbanestasjonen gjennom bygda sammen med de andre fangene, til advarsel for resten av innbyggerne.

– Kvinnene gråt, alle gråt, og forestill dere, barna visste ikke en gang hvorfor de gråt, men fordi mødrene gråt, gråt de også. Jeg og søsteren min var ikke lenger barn, eller kanskje søsteren min fortsatt var det, men fordi jeg gråt for mødrene, gråt også søsteren min, selv om hun enda ikke trodde på den ultimate ondskapen som kom til å skje.

Den miserable gjengen hadde blitt ledet inn til sigøynerleirens midtpunkt, og ble straks omringet av politimenn. Politihundene hoppet mot barna, som klynget seg til mødrenes skjørt. Mødrene ba politimennene på romanés om å beskytte barna mot hundene.

Det var mangel på alt. Den kontinuerlige sulten var den minste av lidelsene, og også den enkleste å tenke på og snakke om. Søsteren til Miranda var svært pen. Hun endte opp som følgekone til en tysk offiser. Amanda bodde en stund i tyskerens hus, og stelte hagen hans. Og da hun senere ble det man kan kalle offiserfamiliens kokk, ble maten som fra en annen verden. Som søsteren tok også Miranda det vanskelige valget det var å bli en politimanns elskerinne. 

– Vi ble selvsagt dømt av de andre, fortalte Miranda uten å nøle. – Det var tross alt en forbrytelse som ville revet romsamfunnet fra hverandre i den frie verden. Undertrykte mennesker har ingen annen måte å bevare selvstendigheten og samfunnet sitt på, enn å ta vare på æren sin, jeg vet det nå.

 

Eva Justin (1909–1966) var en tysk antropolog og sykepleier. Hun hadde spesialisert seg innen forskning på romer, og forsket på sigøynere i rasehygienens navn. Doktorgradsavhandlingen hennes kom fram til at romene var et underutviklet folkeslag, og hun anbefalte dermed blant annet tvangssterilisering av sigøynerkvinner. Mange sigøynerbarn som hun hadde forsket på, ble etterpå sendt videre til Auschwitz. Der ble de ofre for grusomme medisinske eksperimenter før de måtte dø.

Justin kunne selv språket romanés. Noen forskere mener at hun på grunn av dette klarte å få sigøynernes tillit, og komme nærmere dem. Men dette er omstridt. For de reisende sigøynerne har språket alltid vært deres tryggeste havn. Det at en representant for majoritetsbefolkningen kunne romanés, skapte stor redsel og usikkerhet.

Eva Justin måtte aldri stå til rette for forbrytelsene sine, og etter krigen jobbet hun som psykolog på klinikken ved universitetet i Frankfurt.

 
 

SØSTRENE var pakket tett sammen med et ukjent antall andre romer i godsvogna som egentlig var ment for å frakte dyr. Toget forlot stasjonen med skrikende hjul på grunn av den tunge lasten, og etterlot seg en svart stripe med røyk. Ingen gjerning, oppofrelse eller god oppførsel kunne redde dem fra transporten.

Toget ankom konsentrasjonsleiren Auschwitz, slik som det allerede hadde gjort mange ganger tidligere, med sin last bestående av skrekk, nød og lidelser. Godsvognene trillet inn i sporgården, og den monotone duringen gikk over til en skarp rytmisk ramling. Da toget endelig stoppet, ble godsvognenes skyvedører åpnet. Menn med kalde uttrykksløse ansikter tok i mot menneskene, som enda på dette tidspunktet fortsatt ikke trodde på den ultimate ondskapen som kom til å skje.

 

– Menneskesinnet fungerer sånn, det tror alltid at det skal klare å vike unna det siste dødsstøtet.

Skaperen visste, eller gjorde han det? Det som ble gjort. Fikk de menneskene der inne en sjanse? Ble enkeltmennesket vist nåde, eller ble det behandlet som slaktedyr? Hadde romene kommet til veis ende? Ordren var gitt: «Ut av vognene!». Ofrenes håp om frihet forsvant umiddelbart.

Det første som skjedde var at hodene deres ble barbert på konsentrasjonsleirens sykestue. De syke og svake var vanligvis de første som fikk smake sorgens drikk. Fangene ble slått med kjepper og batonger. Men selv ikke det var særlig effektivt på romene. Selv under stadige voldstrusler holdt familiene seg samlet.

Bekymringen for sine egne familiemedlemmer og deres skjebne var tøff å bære. Det pinte søstrene dag og natt, og det var lite de kunne gjøre for å trøste hverandre. Tankene spant rundt og rundt, og det var ingen omvei eller utgang å finne. Ventetiden tok likevel omsider slutt, og de to søstrene ankom dødens venterom.

 

«Jeg foreslår at egne tidspunkter for handling, og egne butikker blir satt opp for sigøynerne.»

Brev fra en butikksjef til politiledelsen i Minden, 30.7.1942 

«Sigøynere har ikke adgang til denne lekeplassen.» 

Skilt i Minden, 1943

 

IFØLGE sigøynernes tro kommer gudene for å døpe noen til å leve, og for å dømme andre til å dø. Miranda sto i køen sammen med Amanda og de andre.

– De tok valget: De som ikke var dugelig nok ble sendt til gasskammeret. Vi ble fortalt at vi skulle tas med hjem for å jobbe i fabrikkene. Ved morgengry visste vi alle at våre brødre og søstre hadde forsvunnet med røyken til himmelens vinder.

 

I Mirandas øyne kunne man se den fighteren hun hadde vært gjennom hele sitt liv. Men var hun også en vinner? Hardføre var de i hvert fall, sigøynerne. Det har Miranda bevist ved å bringe videre dette minnet til nåtiden, til dette øyeblikket, dette levende budskapet fra fortiden.

– Gjør denne gode gjerningen for meg. Gi denne verden og denne generasjonen vakre minner fra fortiden vår, fra vår sjel, vår tankegang og livsstil, slik at verden fortsatt vil huske sigøynernes lidelser under andre verdenskrig.

Togene ankom Auschwitz kontinuerlig. Og inne i leiren ble det hele tiden laget plass for nye folk.

– Det gikk fort, men de fant alltid plass, sukket Miranda. – Barna motsatte seg naturlig nok døden, de voksne overga seg i større grad

Miranda så uskyldige mennesker dø av sykdommer de bevisst hadde blitt infisert med. Noen sommerfugler dør over natta. Andre overlever den, og lever kanskje enda lenger, eller sovner stille inn i daggryet. Sånn gikk det med romene på sykestua i konsentrasjonsleiren. Legene fungerte som bødlenes assistenter i det tredje riket.

– Det er unødvendig å spørre seg hva som var forskjellen på gudløs og Gudelig behandling

 

 

23.000 romer ble sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. Rundt 21.000 av dem døde.

«Sigøynernes politiske, biologiske, kulturelle og yrkesrettede isolering fra den tyske rase er nå iverksatt.»

Dokument: ‘Vedlikehold av rase og genotype i tysk lov’, 1943

«Etter krigen var det knapt noen som visste om folkemordet av sigøynerne. Det tok svært lang tid før man turte å snakke om Auschwitz.»

Lily Franz, tysk sigøyner som overlevde Auschwitz

 

ONKELEN til Miranda og Amanda ble henrettet i januar 1943 etter et rømningsforsøk. Noen måneder senere sendte hans adoptivsønn et brev til søskenbarna sine, sammen med et bilde av seg selv:

 

«Når ens far blir skutt, klarer man ikke å tenke på det som et menneske. Samtidig forsvarer man seg selv lik et barn: Uskyldige mennesker blir jo ikke drept. Så mannen som ble skutt var ikke faren min, det må ha vært en annen. Og så begynner man å tenke, mennesker er jo ikke dyr som dreper hverandre. Hunden min er ikke arisk, det er en blandingshund, men den har aldri bitt et eneste levende vesen. Om min mor vet jeg ingen ting. Om dere, søskenbarna mine, vet jeg bare det jeg tror på selv, men ikke sier til noen andre, for livet er såpass usikkert under disse forholdene. Jeg vet at dere lever i konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Jeg undrer på hvordan det går med foreldrene dine, og brødrene og søstrene dine, jeg har ikke hørt fra dem…

Miranda, jeg spør deg ettersom du er, som du vet, den som står meg nærmest av søskenbarna mine, hvordan går det med deg? Du er i live, det skrev jeg jo. Tro om du husker, ja selvsagt husker du, din vakre lillesøster lot deg ikke glemme det. Da du lot deg fotografere bare for min skyld. Du smilte så på det bildet. Gjett om det smilet traff meg i hjertet. Du er så levende foran øynene mine. Jeg tenker på deg hele tiden - jeg lever i din brennende hunger etter den virvlende dansen. Og kanskje skal vi igjen danse som sigøynere, i flammer. Lov meg at det er skjebnen vår.

Jeg skriver til deg på denne måten i dette brevet, selv om jeg ikke vet hvordan du husker meg. Jeg husker deg som et levende ikon, eller kanskje jeg roter nå, man kan vel ikke skrive slikt om en kvinne…, da vi tok farvel med hverandre i høystakken, visste jeg at vi kom til å treffes igjen, uten at jeg kunne si hvor. Igjen sier jeg farvel, for en kort stund, jeg skriver til deg snart, og kommer til å sende deg meldinger ofte slik at du ikke glemmer meg. Snart kommer du tilbake til meg, og da skal vi klemme hverandre og være lykkelige igjen.

Jeg elsker dere, lille Amanda og deg.
10. januar 1943. Jonas.»
 

 

 

«Ettersom sigøynerne nå for tiden ifølge grunnloven er finske statsborgere, og grunnloven ikke gjør noen forskjeller innen rasespørsmål, har ikke lensmannsforeningen kunnet komme med noen direkte lovforslag til løsning av sigøynersaken med radikale midler. Foreningen anser likevel at det vil være direkte skadelig, i det minste for en lang periode, å forsøke å assimilere dette usikre folkeslaget, som er overlegent utstyrt med dårlige egenskaper, til å bli en del av vårt folk.» 

Det finske politimagasinet. «Om sigøynerne». Nr. 20, 1942

 

 

DA SÅRENE etter andre verdenskrig grodde, fikk romene høre: «Dere hører ikke til blant oss!». De ble bortvist som følge av gjenoppbyggingsarbeidet, og innså at om de skulle klare å overleve, var det å kunne tigge en kunst i seg selv. Men med forandringene i samfunnet som fulgte, var heller ikke tigging lenger mulig. Til og med denne siste formen for overlevelse robbet majoritetsbefolkningen fra sigøynerne.

 

– Når var det egentlig den forandringen skjedde?, undret Miranda. - Er dagens moderne samfunn mer tolerante, er det mindre forfølgelse? Jo det er sant, de har jo stoppet helt opp! Miranda lo hjertelig for første gang under hele intervjuet.

– Så god er denne verden, i dag lider vi ikke i det hele tatt.

«VI KUNNE FORTSATT føle Auschwitz da vi fikk friheten […] Lidelsene som utenforstående bare kan gjette seg til, er fortsatt til stede for oss den dag i dag. Det er på grunn av en sterk vilje til å overleve at familien min klarte seg, og at den fortsatt kan ha kontakt med majoritetsbefolkningen. Jeg gjenopplever alt i minnene mine, like sterkt som om disse opplevelsene hadde skjedd i går. Jeg kan ikke glemme, lidelsene fortsetter i marerittene mine. […] «De tok alt av verdi for meg: Jeg hadde ikke lenger en fortid eller en nåtid, og enda mindre et håp for framtiden. Vi mistet ikke bare familiene våre, men også de som bragte kulturen vår videre og beskyttet den. Det er forferdelig at majoritetsbefolkningen lenge ikke visste om folkemordet av romene.

Etter krigen var den unge Ceija Stojka (1933–2013) fra det østerrikske Lovara-folket, sammen med hennes mor, tante og tre søsken, de eneste overlevende fra denne store romgruppen. Ceija Stojka, som var billedkunstner og musiker, ga ut flere bøker om sine erindringer fra krigsårene.»

 

 

«Identitet… det er en veldig kompleks ting. Min har mange forskjellige sider. Jeg heter Ostalinda. Jeg er spansk og meksikansk. Jeg er også europeer… og en romkvinne.»

Ostalinda, antropolog, advokat, menneskerettighetsaktivist

«Min mor var den første fra landsbyen hennes som fikk gå på universitetet. I dag har jeg 42 familiemedlemmer med universitetsgrader. Jeg heter Katalin. Jeg er ungarsk, og jeg er en romkvinne.»

Katalin, sosiolog, filmskaper, menneskerettighetsaktivist

«I oktober 1992 hadde pogromene allerede begynt i hele Romania. Da jeg hørte stemmer og banking på døra, trodde jeg at jeg og familien min kom til å bli drept. Jeg var bare 14 år gammel. Jeg heter Isabela. Jeg er rumensk, og jeg er en romkvinne.»

Isabela, filolog, sosiolog, menneskerettighetsaktivist 

 

DA ANDRE verdenskrig var over opplevde Miranda mer motgang, ble nærmere involvert med tyskerne, og spurte også om deres hjelp ved behov. Til gjengjeld lot den aldrende damen seg avhøre av forskere, og fortalte om forfølgelsen av romene og deres lidelser under andre verdenskrig, både på akademiske eventer og andre arrangementer.

 

Miranda visste om sigøynerghettoene i Slovakia. Spesielt i de østlige delene av landet var det hele ghettobygder bare for sigøynere. Men det hadde vært en overraskelse for henne også å høre at søsteren hadde havnet i en ghetto. Amanda hadde ikke nevnt noe om det i brevet sitt. Historikere har hevdet at andre verdenskrig var den verste tiden for folket, men sigøynerne selv er ikke alltid like enig i det.

– Østeuropeiske romer som overlevde holocaust, endte opp under sosialismens vinger. Når man har vært rom i Øst-Europa, kjenner man godt til kommunistene og hva de har gjort mot oss. Dere tenker kanskje at dette er å overdrive, men etter sosialismens kollaps har sigøynerne opplevd mer motgang og flere lidelser enn de noen gang gjorde under andre verdenskrig.

 

Å, SOM JEG GRÅT
 

Fortvilelse i sinnet,
sorg dypt i hjertet,
mitt sår, opprevet.
Å, som jeg gråt,
over ondskapen i verden,
på nattens kalde ovnsbenker. Solens barn gråter
i østens vogner,
Asias fjellkjeder,
jeg ville bare elske.

 

I dag kjøpte jeg sorte hårlokker,
silketråd selges på et persisk torg. Folket mitt synger,
om et føll med hover av gull.
Sjelen min drypper av tårer,
som følger min mors bleke strøm. Dere lo med meg,
og delte av det som var,
dere kjøpte et skuespill,
og musikantene med.

I sørgetoget spaserte
kvinner med sorte slør,
en hånd ba om almisser,
tigget for friheten,
tre ganger.
Å, som jeg gråt på nattens kalde ovnsbenker,
å, som jeg gråt.

 
 

DEN RØDE HAGE

Enda ønsker jeg å huske
enda ønsker jeg å drukne

i hagen av ditt hår

 

Som et stille fossefall
som en rød elvs løp
en rød hage

Du flettet bånd i håret
dusktråder i lokkene
i hagen av ditt hår

Enda vil jeg huske
lengte etter å berøre
ditt sorte hår
den røde hage

 

 

Men livet fløt vekk
rødt som blod
langs hagen av ditt hår.

 
 

«Romenes holocaust ble iverksatt på bakgrunn av samme rasemani, med samme overlegg, og med samme ønske om systematisk og total utryddelse, som massemordet av jødene. Hele familier fra de yngste til de eldste, ble systematisk myrdet i alle områder som var innen nazistenes interessesfære.»

Roman Herzog, tidligere forbundspresident i Tyskland, 16.3.1997

SIGØYNERENS DRØM

Jeg reiser gjennom drømmens tid,
spill videre, gutter, spill,
syng med, kvinner, syng.

 

I går var sjelen min enda som en ung drøm,
i dag er sinnet mitt som en frådende sjø,
med brødrene stakk gleden av på lengselens vei.

Jeg reiser gjennom drømmens tid,
spill videre, gutter, spill,
syng med, kvinner, syng.

I går sang jeg av hjertens lyst som en sigøyner,
i dag er stemmen min grov som rustent jern,
nattens storm har tatt kraften fra mine søstre.

 

Jeg reiser gjennom drømmens tid,
spill videre, gutter, spill,
syng med, kvinner, syng.

 

I går danset jeg som en ung brud,
i dag er sjelen min sur som vin,karavanene har dratt inn i den mørke natten.